Pesudonymet Ibn Warraqs nye bok «Why the West is Best: A Muslim Apostate’s Defense of Liberal Democracy», som utkommer den 13. Desember, kan nå forhåndsbestille via amazon.com – husk at digitale kindle-utgavene av bøker også er tilgjengelig med Kindle-lesere for PC, Android etc.

Videoen over er et lengere intervju med Ibn Warraq over samme tema, fra den svenske AXESS TV. Foruten å vise en hva slags kultiverte herremann vi har å gjøre med her, ser vi her et intervju med nok en intellektuell som lever under mordtrusler fra islamistiske krefter. Ibn Warraq mener det spesielle med vestens, det som er grunnlaget for vår sivilisasjon, det åpne samfunn, er 1) rasjonalisme (dyrkelse av sannheten for sannhetens egen skyld, som Warraq – i motsetning til Edward Said – mener preget også de såkalte «orientalistene» som opp gjennom historien skeve bøker og reiseskildinger fra østen, og som nå er regnet som politisk ukorrekte, blandt rebellokrater), 2) universalisme (slik for eksempel de gamle grekerne gjennom sin tragediediktningen viste at de var i stand til å hylde og ære sine motstandere for menneskelig storhet, heltmodighet og gode egenskaper) og 3) selvkritikk (kritisk tenkning, intellektuelle dygder, bevisshet på egen bias etc.).

Så får vi se hvordan han utvikler dette synet – at vesten er best – i sin nye bok. En bok som nok den selvbestaltede massemediaeliten helst vil ønske å beskytte seg mot ved å sette en av sine mange ekslusjonskategorier på den. Det er jo det politisk korrekt går ut på. Det handler om å beskytte seg og sine mot kritikk og selvkritikk. Dette er jo endel av det åndelige virus som venstresiden består i, som Ludwig von Mises så treffende påpekte det i sin bok om sosialismen:

«Marx og Engels prøvde aldri å gjendrive sine opponenter med argumenter. De fornærmet dem, latterliggjorde dem, hånte dem, ærenket dem og baktalte dem, og marxismens tilhengere er ikke mindre eksperter i bruken av denne metoden. Deres polemikk er aldri rettet mot motstandernes argumenter, altid mot hans person.»–Ludvig von Mises, Socialism: An Economic and Sociological Analysis.

Fra bokomslaget kan vi lese følgende:

«Vi i Vesten generelt og USA spesielt, har gjennom de siste tjue årene, vært vitne til en langsom erosjon av vår sivilisasjons selvtillit. Under påvirkning av intellektuelle og akademikere ved vestlige universiteter, intellektuelle som Gore Vidal, Susan Sontag, Edward Said, og Noam Chomsky, og destruktiv intellektuelle moter som postmodernisme, moralsk relativisme, og multikulturalisme, har Vesten mistet tilliten til sine egne verdier, og synes uten evne eller vilje til å forsvare disse verdiene.
I motsetning til det ser vi en gjenoppblomstring av islam i alle sine former, som er trygg i sin forvissning, og er i stand til å utnytte Vestens moralske svakhet og kulturelle forvirring til å kreve stadig flere innrømmelser fra henne. Den voksende politiske og demografiske makt som muslimske samfunn i Vesten opplever – hjulpet og tilskyndet av vestlige forsvarere av Islam, for ikke å nevne en kompatibel, pro-islamske amerikanske administrasjonen – har resultert i et voksende krav om innføring av islamsk rett – shariaretten – i vestlige lovverk og konstitusjoner. Det skaper et presserende behov for å undersøke hvorfor Sharia er helt uforenlig med menneskerettigheter og den amerikanske grunnloven. Denne boken, den første i sitt slag, foreslår å undersøke sharia og dens potensielle og faktiske trussel mot demokratiske prinsipper.
Denne boken definerer og forsvarer vestlige verdier, fortrinn og friheter som ofte tas for gitt. Denne boken takler også tabu-emner som rasisme i asiatisk kultur, arabiske slaveri, og islamsk imperialisme. Det begynner med en hyllest til New York City, som en metafor for alt vi holder kjært i vestlig kultur-pluralisme, individualisme, ytringsfrihet og tankefrihet, full frihet til å leve og søke livet, friheten og lykken uhindret av totalitære regimer, og teokratisk doktriner.»

Takk til Hans Rustads på document.no for boktips. Document.no har i dag en artikkel med referater fra omtalen av boka: «Ny bok av Ibn Warraq».